Hormoner er kjemiske budbringere som går i blodbanen vår og bidrar
blant annet til å regulere appetitten. Ved å forstå hvordan hormonene
fungerer, kan vi også forstå hvordan biologien påvirker vektreguleringen.
Vi bestemmer oss ikke for å være sultne eller mette etter et måltid,
gjør vi vel? Det er følelser vi naturlig har, og som vi baserer
valgene våre for matinntak på. Det er heller ikke lett å forstå
hvorfor vi ofte foretrekker en sjokoladeplate fremfor et grønt eple
som kveldskos, selv om vi på morgenkvisten var fast bestemt på å holde
oss til de sunne valgene gjennom dagen.
Å forstå hvordan hormonene våre fungerer, hjelper oss også å
forklare hvorfor tiltak for å håndtere underliggende prosesser i
kroppen er nødvendig for å kunne følge opp og behandle overvekt på en
god og effektiv måte.
Behovet for å finne mat til drivstoff for å generere energi er en
dyptliggende biologisk kraft hos alle levende organismer: vi trenger
alle mat for å overleve. Kroppen vår har et komplekst hormonsystem for
å regulere matinntak.
Hormonene fungerer som kjemiske budbringere mellom kroppen og
hjernen, og koordinerer spisevanene og matvalgene våre. Disse
hormonene sirkulerer i blodet og kommer fra vev i ulike deler av
kroppen som håndterer inntak og lagring av energi. Dette inkluderer
tarmen (som mottar og fordøyer mat), fettvev (som lagrer energien som
fett) og bukspyttkjertelen (som produserer hormonene som er involvert
i energilagringen – som for eksempel insulin).
Noen hormoner har ansvar for å stimulere sultfølelsen, mens andre har
ansvar for at vi føler oss mette. Når vi er mette reduserer magen
sultfølelsen ved å produsere mindre av sulthormonet (ghrelin) og
sender et signal til hjernen om at vi skal slutte å spise. Samtidig
øker nivået av metthetshormoner (GLP-1, leptin, PYY) etter et måltid
og når sitt toppnivå 30-60 minutter etter matinntak.
Dette samspillet av meldinger fra sult- og metthetshormonene hjelper
hjernen vår med å regulere spiseatferden vår. Andre hormoner kan
likevel påvirke matvalgene våre og motivere oss til å spise, selv når
den fysiske sulten er fraværende.
Akkurat hvordan appetittreguleringen påvirkes etter livsstilsendring
og vektnedgang er fortsatt ikke helt klarlagt. Det ser ut til at også
hormonnivåene i kroppen endrer seg når vi går ned i vekt. Flere
studier har vist at vekttap initiert av livsstilsendringer kan gi
hormonelle endringer som fremmer vektøkning igjen.
I forbindelse med vekttap kan man ha forbigående endringer av
hormonene som regulerer appetitten vår. Nivået av metthetshormoner
synker, mens nivået av sulthormoner øker. Disse endringene fører til
økt sultfølelse.
Man vet ikke helt sikkert hvor lenge disse endringene varer, men for
noen kan det vare noen år etter man har gått ned i vekt. Det er
sannsynligvis en del av grunnen til at åtte av ti personer ender med å
gå opp den tapte vekten igjen over tid. For å opprettholde vekten
etter vekttap vil det derfor for mange være til god hjelp å
undertrykke sultfølelsen.
Noen studier antyder at vekttap kan normalisere utskillelsen av
appetittregulerende hormoner over tid.
Det er viktig å huske på at vi ikke kan kontrollere hormonene. Når vi
føler oss sultne, er det veldig vanskelig å ikke å spise - selv hvor
mye vi ikke ønsker det. Ved å lære hvordan hormonene fungerer kan vi
enklere forstå hva slags type tiltak og strategier som kan være
nødvendige for å kunne håndtere vekten vår på en mer effektiv og god måte.
