Bjarnes tips om fedme og COVID-19-isolasjon: rutiner, virtuelle klemmer og overraskelseskaker på venners dørstokk

For meg betyr det at når jeg våkner om morgenen, hopper jeg ikke bare inn i behagelige, avslappende klær. Nei, jeg tar en dusj, kler på meg og har en sunn frokost, som om jeg skulle gå på jobb. Og i stedet for å forlate huset mitt, går jeg til hjemmekontoret mitt og jobber. Selv om det ikke er så travelt som vanlig, prøver jeg likevel å jobbe en hel arbeidsdag, men kanskje kaffepausen og lunsjen min varer noen minutter lenger enn normalt, og kanskje jeg surfer på Internett litt mer enn vanlig. For meg er det viktig å beholde arbeidsrutinene mine, fordi det å holde arbeidsrutinene for meg også gjør at de andre rutinene mine er enklere å holde på.

Men å jobbe hjemmefra betyr også enklere tilgang til kjøleskap og matskap. Og siden jeg lever med fedme, er det en felle jeg må unngå. Derfor prøver jeg å ha frukt og nøtter tilgjengelig, slik at jeg ikke gjør noe «dumt», og jeg prøver å spise på samme tid hver dag for å unngå unødvendig snacks. Men jeg må innrømme at dette er en utfordring for meg, og jeg ender nok noen ganger med å spise litt mer enn vanlig. Selv om dette er et problem, er det ikke det verste for meg under denne nedstengningen.

For meg er en av de vanskeligste tingene at jeg ikke kan gå til det lokale treningssenteret. Akkurat nå kan jeg ikke gå på treningssenteret og det er ikke bra for helsen min fordi jeg mister styrke, og det påvirker humøret mitt. Jeg var i en god periode med regelmessige treningsøkter på treningssenteret, og jeg vet at det vil være en utfordring å komme tilbake til det når de åpner det lokale treningssenteret igjen. Jeg kan gjøre noen øvelser hjemme, men jeg foretrekker å være på det lokale treningssenteret sammen med andre, så jeg ser frem til å komme tilbake.

En annen ting jeg savner er å besøke venner og familie. Jeg har ikke sett den ti år gamle sønnen min på en stund, og det ser ut til at det vil være lenge før jeg får se ham igjen. Det er vanskelig, svært vanskelig. Men vi klarer oss, ved å snakkes via telefon, Skype og tekstmeldinger. Jeg har ikke sett familie eller venner siden nedstengningen begynte, men vi holder kontakten over telefonen. For å hjelpe til med å takle det savnet har jeg bakt litt for noen venner, og så har jeg rett og slett satt kakene på trappa utenfor døren deres. For meg har det vært en måte å takle det faktum at jeg savner å være sammen med dem. Så en av de første tingene jeg vil gjøre etter nedstengningen er å besøke venner og familie.

Jeg har levd med fedme i mer enn tretti år, og jeg vet at jeg må være nøye med å holde meg følelsesmessig stabil fordi jeg har en tendens til å spise for å takle følelsene mine, og derfor er det et problem at jeg opplever mer svingende følelser enn jeg vanligvis gjør. For å takle det prøver jeg å finne nye rutiner som gjør meg fornøyd og får meg til å fokusere på andre ting enn de jeg ikke kan gjøre noe med. Et eksempel er at jeg, under denne nedstengningen, prøver å fokusere på søvnvaner, som på grunn av søvnapné ikke var bra før. Derfor har jeg gjort meg noen nye rutiner som ser ut til å hjelpe meg. Hver morgen ringer alarmklokken klokken 07.00 – senere enn normalt, men likevel på samme tid hver dag. Jeg åpner vinduene i soverommet mitt i et par timer for å lufte rommet effektivt. Om kvelden spiser jeg bare nok til ikke å være sulten, og så legger jeg meg når jeg er trøtt og ikke på et bestemt tidspunkt. Nå sover jeg nesten én time mer hver natt og det er perfekt. Ja, jeg vet at jeg burde ha gjort det for lenge siden, men nedstengningen gjorde at jeg gjør det nå.

Det er litt interessant at en nedstengning som dette har blitt den nye normalen. Den første uken prøvde jeg meg fram, men jeg fant ikke min måte å gjøre ting på, men nå gjør jeg ting på nye måter og det er mye lettere. Da jeg var ute og handlet den første uken så kundene veldig stressede ut, og noen fikk til og med litt panikk. I dag er det naturlig for meg å vaske hendene mine på supermarkedet, ikke stå nær andre når jeg står i kø og å ta forholdsregler som ikke å hoste eller nyse i nærheten av andre. Det var enklere å tilpasse seg enn jeg trodde det ville være. Og det er en av de tingene vi må huske etter nedstengningen er over.

Generelt sett tror jeg at vi må hjelpe hverandre, spesielt hvis vi vet om noen som sliter med sosiale relasjoner. Men under nedstengningen er det enda viktigere å tenke på de som kan trenge en virtuell klem og oppmuntring. Å leve med fedme kan – uten nedstengning – være sosialt utfordrende, og nå er det en risiko for at det vil være enda mer sosialt begrensende. Derfor tror jeg det er viktig at vi holder kontakten med hverandre, og hjelper hverandre med å komme oss gjennom denne krisen.

Sosiale medier er på den måten inspirerende for meg og en av ideene jeg så i går kveld var at noen av vennene mine trener sammen på Skype. Jeg synes det er en strålende idé og absolutt mulig å kopiere for alle. Hvorfor ikke organisere Skype-samlinger hvor vi kan snakke sammen, le og ha det gøy? Eller kanskje ha en kopp kaffe, se en film eller lese en bok sammen. Det er viktig å ta vare på hverandre også under nedstengningen.

Når jeg ser på alt som skjer akkurat nå med koronaviruset, virker det som om vi setter mer pris på å være sammen enn vi har gjort på lang tid. Fra å synge sammen på balkongen til å applaudere helsepersonell, til Skype-trening og mye mer, setter vi nå større pris på hverandre, og det er fantastisk. Jeg håper at vi kan fortsette med det, og jeg håper det også vil inkludere å være sammen med mennesker som lever med fedme eller andre sykdommer som vanligvis er stigmatisert, slik at vi er en del av de vi tar hånd om.

Mitt håp for alle dere der ute, og spesielt for dere som lever med fedme som meg, er at dere gjør det dere kan for å spise sunt, gjøre noen treningsøkter hjemme og være sosial med venner og familie gjennom sosiale medier. Så kan vi samles igjen når alt er tilbake til normale forhold etter koronaviruset.

Sammen er vi sterkere.

NO20OB00023