Jeg er pårørende til noen som lever med fedme

Melanie og jeg er påvirket av fedme nesten overalt i dagliglivet. Enkle ting som å kjøpe en stol eller seng kan gi oss hodepine. Vi kan prøve å finne møbler som er laget for å bære vekten som trengs, men dette begrenser utvalget dramatisk (spesielt fordi vi samtidig også er opptatt av flott design). Eller så kjøper vi det vi faktisk liker, og lever med risikoen for at det kan ødelegges.

Å planlegge en kveld ute sammen kan være like vanskelig. Vi starter ved å velge et sted som – utover alle de vanlige kriteriene som kvalitet og atmosfære – også må ha passende sitteplasser, med stoler som er store, stabile og helst uten armlener. Inngangen må også være tilgjengelig, uten for mange trinn, og nær parkeringsplassen.

Transport er generelt også en hodepine. Melanie regnes som funksjonshemmet på grunn av begrenset mobilitet, men graden av funksjonshemming er ikke tilstrekkelig til å få rett til å bruke parkeringsplasser forbeholdt personer med handikap. Offentlig transport vil være et enklere valg for meg, men ikke for Melanie. Togstasjonen i hjembyen vår har verken heis eller rulletrapper, og de 40 trinnene til plattformen utgjør en alvorlig hindring for henne. Å reise på ferie er enda mer utfordrende, spesielt hvis det innebærer å fly. Det krever mye forhåndsplanlegging for å hindre at ferien blir en katastrofe.

Bare det å gå til legen er overraskende vanskelig. Vi vet aldri om møblene på venterommet eller undersøkelsesrommet vil passe, eller om det medisinske utstyret vil være utformet for å fungere for en person med størrelse og vekt som ikke samsvarer med ’normen’. Blodtrykksmansjettene er kanskje ikke lange nok, og tannlegestoler, computertomografi (CT) og magnetresonanstomografi (MR) har ofte begrensninger for mengden vekt de kan bære. Derfor må vi avklare alt dette med legekontoret på forhånd – ellers risikerer vi å bli sendt hjem uten å bli undersøkt i det hele tatt.

I begynnelsen av forholdet vårt brydde jeg meg ikke nok om alle disse hindringene. Jeg overvurderte Melanies fysiske evner og forventet for mye av henne. Dette gjorde at vi av og til havnet i situasjoner ingen av oss likte.

Siden den gang har jeg lært hva jeg kan forvente av henne, og jeg prøver å ta begrensningene i betraktning uansett hva vi gjør. Nå er Melanie på vei til å bli mer selvsikker og prøver ting hun ikke har gjort på lang tid, som å bli enige om å fly på økonomiklasse sammen.

Så, det er slik jeg lever med fedme – og jeg har det garantert lettest av oss. Samtidig opplever en fjerdedel av befolkningen den vanskeligste delen av å leve med denne komplekse, kroniske sykdommen, og tallene vokser i en skremmende hastighet.

Hvis en regner med alle som er en venn, slektning, kunde eller kollega av noen som lever med fedme, kan det være vanskelig å finne noen som ikke er påvirket av denne sykdommen. Så hvorfor skal vi akseptere samfunnets manglende evne til å takle disse utfordringene?

Denne lille historien er til alle som opplever lignende situasjoner, eller som kjenner noen som lever med fedme. Ikke forbli stille. Ikke bare godta ting som de er. Prøv å endre verden og gjøre den til et bedre sted, litt etter litt, person etter person.

NO21CO00069