"Mitt navn er Andreas, og jeg lever med fedme. Jeg har ikke
fedme selv, men foreldrene mine har vært overvektige, og min
forlovede, Melanie, lever med denne kroniske sykdommen. Så selv om jeg
ikke personlig bærer byrden av fedme, forholder jeg meg til den – hver
eneste dag." – Andreas Herdt
Melanie og jeg er påvirket av fedme nesten overalt i dagliglivet.
Enkle ting som å kjøpe en stol eller seng kan gi oss hodepine. Vi kan
prøve å finne møbler som er laget for å bære vekten som trengs, men
dette begrenser utvalget dramatisk (spesielt fordi vi samtidig også er
opptatt av flott design). Eller så kjøper vi det vi faktisk liker, og
lever med risikoen for at det kan ødelegges.
Å planlegge en kveld ute sammen kan være like vanskelig. Vi starter
ved å velge et sted som – utover alle de vanlige kriteriene som
kvalitet og atmosfære – også må ha passende sitteplasser, med stoler
som er store, stabile og helst uten armlener. Inngangen må også være
tilgjengelig, uten for mange trinn, og nær parkeringsplassen.
Transport er generelt også en hodepine. Melanie regnes som
funksjonshemmet på grunn av begrenset mobilitet, men graden av
funksjonshemming er ikke tilstrekkelig til å få rett til å bruke
parkeringsplasser forbeholdt personer med handikap. Offentlig
transport vil være et enklere valg for meg, men ikke for Melanie.
Togstasjonen i hjembyen vår har verken heis eller rulletrapper, og de
40 trinnene til plattformen utgjør en alvorlig hindring for henne. Å
reise på ferie er enda mer utfordrende, spesielt hvis det innebærer å
fly. Det krever mye forhåndsplanlegging for å hindre at ferien blir en katastrofe.
Bare det å gå til legen er overraskende vanskelig. Vi vet aldri om
møblene på venterommet eller undersøkelsesrommet vil passe, eller om
det medisinske utstyret vil være utformet for å fungere for en person
med størrelse og vekt som ikke samsvarer med ’normen’.
Blodtrykksmansjettene er kanskje ikke lange nok, og tannlegestoler,
computertomografi (CT) og magnetresonanstomografi (MR) har ofte
begrensninger for mengden vekt de kan bære. Derfor må vi avklare alt
dette med legekontoret på forhånd – ellers risikerer vi å bli sendt
hjem uten å bli undersøkt i det hele tatt.
I begynnelsen av forholdet vårt brydde jeg meg ikke nok om alle disse
hindringene. Jeg overvurderte Melanies fysiske evner og forventet for
mye av henne. Dette gjorde at vi av og til havnet i situasjoner ingen
av oss likte.
Siden den gang har jeg lært hva jeg kan forvente av henne, og jeg
prøver å ta begrensningene i betraktning uansett hva vi gjør. Nå er
Melanie på vei til å bli mer selvsikker og prøver ting hun ikke har
gjort på lang tid, som å bli enige om å fly på økonomiklasse sammen.
Så, det er slik jeg lever med fedme – og jeg har det garantert
lettest av oss. Samtidig opplever en fjerdedel av befolkningen den
vanskeligste delen av å leve med denne komplekse, kroniske sykdommen,
og tallene vokser i en skremmende hastighet.
Hvis en regner med alle som er en venn, slektning, kunde eller
kollega av noen som lever med fedme, kan det være vanskelig å finne
noen som ikke er påvirket av denne sykdommen. Så hvorfor skal vi
akseptere samfunnets manglende evne til å takle disse utfordringene?
Denne lille historien er til alle som opplever lignende situasjoner,
eller som kjenner noen som lever med fedme. Ikke forbli stille. Ikke
bare godta ting som de er. Prøv å endre verden og gjøre den til et
bedre sted, litt etter litt, person etter person.